Woho!

Yess!Da er det litt lesestoff på min side også, folkens! Følg med videre på Veien til førerkortet og røykeslutt!

Ravnunger er blitt turistattraksjon

Denne flotte agurknyheten fra sommerjobben ble lest opp i nettopp “Agurknytt” på P4 Norge.

AVERØY: Tre ravnunger bor ved veikanten på Atlanterhavsveien og trekker til seg turistene. De har blitt svært tamme.

KIRSTI HAGA HONNINGSØY

De tre gløgge ravnungene har funnet sitt levebrød. Bokstavelig talt. Kneippbrød og andre bakster ligger rundt berghyllen ved autovernet på Atlanterhavsveien. Her stopper turistene opp og mater dem fra hånda. De skyr ikke menneskene som kommer for å ta bilder. De skremmer også bort måkene.

Tamme

Odd Horne var en av de som oppdaget ravnene da biler plutselig stoppet opp langs veien flere dager i strekk. – Kanskje noen etterkommere av Hugin og Munin har tatt seg turen fra Island for å sjekke ut hvordan det står til med gamlelandet, sier Horne.

Det er ikke ofte man ser villfugler som er så tamme på denne siden av landet. Ravner er i utgangspunktet redde for mennesker, men ikke her på Atlanterhavsveien. I hvert fall ikke hvis du har en brødskive på kroppen. Ravner er for øvrig regnet som noen av de klokeste fuglene, som er lettest å temme, og som lærer raskt.

Appetitt

Man skulle ikke tro at brødskive er favorittmaten til en villfugl, den spiser aller helst insekter fra lemen til frosk, men hos disse tre virker det som om alt går ned. – Det er kanskje ikke så bra at turistene mater dem med brødskiver når de er ville, men det virker som de trives her, sier Horne.

Ravnen kan bli opptil 50 år gammel, så kanskje Averøy kommune har fått tre nye fastboende. Turismen ser i hvert fall ut til å gå opp et hakk på skalaen.

Kjøre bil, ikke kjøre bil, kjøre bil…?

“Veien til førerkortet” av Moe, Nermark og Torsmyr er en bok som har fått meg til å grine, skrike og le (kun med en forbannet eller ironisk latter). Jeg er så lei av å se, ta på den, ja i det hele tatt ha den på rommet.

Jeg KAN kjøre bil.  Det er noe jeg er flink til. Jeg stopper på rødt lys, ja, jeg føler jeg mestrer det meste med kjøringen. Skiltingen er ikke vanskelig å forstå, vikeplikten overholdes og jeg er stort sett trygg i trafikken.

Jeg ser på folk som står på teorien i dag som overnaturlige mennesker. Jeg har strøket to ganger, og nå tør jeg sannelig ikke å prøve igjen før jeg kan hele boka utenat!  Og det kommer nok aldri til å skje!

Gi meg tips, folkens! Hvordan åpner jeg “Veien til førerkortet” uten å få brekninger?

Røyke, ikke røyke, røyke…?

Da ligger boka foran meg igjen. Den jeg aldri klarte å fullføre. “Endelig ikke-røyker!” er på 201 sider, og jeg har lest 197 av de. For et halvt år siden.

Allen Carr lover meg revolusjonerende metoder for å bli en ikke-røyker for resten av livet. Det er ingen skremselstaktikk med bilder av røykebein, oppskjærte tjærelunger, misfostra fostre eller en oppsmuldra munn. Jeg trenger visst ikke viljestyrke, og han lover at jeg ikke  legger på meg. Jeg slipper å grue meg til å få abstinenser, for det får jeg tydeligvis ikke.

Det er på tide og åpne boka på nytt. Den er så lettlest at jeg får den unna på en dag hvis jeg vil. Det er bare det at den er så skummel. Men jeg skal trosse frykten og lese litt hver dag. I hvert fall hver uke. Når jeg klarer å komme meg gjennom den, er det ingen vei tilbake.

Denne gangen skal jeg lese boka nøye og bruke god tid. Men ikke altfor god tid. Jeg har en annen bok som er like viktig å komme seg igjennom.

“Veien til førerkortet” ligger også og støver.

Jeg merker jeg siler ut det kjipeste om dagen.

Følg kampen om røykeslutt og førerkort framover.

Som om det var i går…

Hyperventilering og svømmetak på gulvet var hard kost for en 13-åring. I dag er det 7 år siden jeg så moren til bestevenninnen min kollapse på stuegulvet vårt. Da jeg dro av meg skolesekken og gikk mot TV-en forsto jeg hva som foregikk. Dette var tydeligvis ikke en dårlig actionfilm, men ren virkelighet. Hjemlandet hennes var under angrep.

Jeg innså hvor alvorlig dette var, og rett etter sjokket og frykten etterfulgte medlidenheten. K er amerikaner, og har bodd i Norge i over tjue år. Følelsene som utfoldet seg i stua vår var av en helt annen art enn det jeg følte, mer nasjonalistisk forståelig nok.

I tillegg var det bekymring for ektemannen som skulle til New York denne dagen, og som var umulig å få tak i. Da det andre flyet hadde god fart mot nord- tårnet, rablet det for henne. Neste steg var sinne. Heldigvis fikk hun tak i mannen sin på kvelden 11.september.

Jeg glemmer ikke dagen med det første. Dagen da flyskrekken ble ti hakk verre. Ukene etterpå da media hadde paranoia, og fryktet det verste for Norge. Og dagen som gjorde at jeg var bombesikker på at den stappfulle t-banen jeg satt i etter landskamp på Ullevaall skulle sprenges. Et par år etter da jeg sto på Ground Zero og hadde 3000 navn fra avdøde på et titalls tavler foran meg, så jeg for meg kaoset og støvet. Kroppsdeler og panikk. I dag er stedet under ombygging, og det er mulig den årlige minneseremonien blir arrangert for siste gang i år på Ground Zero. Men jeg regner med at ofrene blir minnes i århundrer framover. Ingen glemmer 11. September 2001 med mindre de er senile eller har tidlig Alzheimer.